BARN OG UNGE med tvangslidelse
OCD-teamet for barn og unge i Tromsø består av de fire psykologene (f.v.) Stine Skogly, Ingrid Eriksen, Maria Bjørgan Thorbjørnsen og Lene Mydland Rasmussen.
OCD, eller tvangslidelse, rammer barn så vel som voksne, og når man skal behandle barn i et geografisk område på størrelse med halve Norge, er det ingen tvil om at man har en krevende situasjon.
OCD-teamet for barn og unge i Tromsø består av de fire psykologene (f.v.) Stine Skogly, Ingrid Eriksen, Maria Bjørgan Thorbjørnsen og Lene Mydland Rasmussen.
Ingrid Eriksen er klinisk barnevernspedagog med videreutdanning i kognitiv terapi, og jobber som koordinator og behandler i OCD teamet for barn og unge i Tromsø. Teamet på fire terapeuter er lokalisert på BUP Tromsø ved Universitetssykehuset Nord-Norge, men er et regionalt team som dekker Nordland, Troms og Finnmark, altså omtrent halve Norge i utstrekning.
– En sånn organisering krever selvfølgelig gode kommunikasjonsløsninger, sier Eriksen. — Vi bruker mye videokonferanse, og er opptatt av å skape gode allianser selv om vi sitter bak en skjerm. For framtiden ønsker vi å ta i bruk nyskapende løsninger med nettbrett, slik at for eksempel foreldrene kan filme barna mens de gjør eksponeringsøvelser hjemme. Vi ser mange muligheter i teknologien, smiler hun.
«Lidelsen er ofte forbundet med følelser som skam og flauthet».
– OCD kan føre til at barn og unge bruker mye tid i hverdagen ved å bli stående fast i sine tvangsritualer, og lidelsen kan dermed vanskeliggjøre den sosiale kontakten med jevnaldrende. Man kan lett bli sett på som litt rar og spesiell når man må vaske hendene ofte og mye, vaske pulten før skoletimen, eller må gjøre ting om og om igjen. Lidelsen er ofte forbundet med følelser som skam og flauhet, noe som kan føre til at mange barn og unge med OCD opplever seg annerledes og blir usikre i en alder der det er ekstra viktig å høre til. Derfor er det viktig å fange opp barn og unge med symptomer på tvangslidelse tidlig, slik at de raskest mulig kan få tilbud om behandling, påpeker Eriksen.
Hun opplever ofte at unge trenger færre behandlingstimer enn voksne for å bli friske. — Når barn eller ungdom først knekker koden blir de gjerne veldig motiverte for å gjøre den jobben de selv må gjøre for å få kontroll over symptomene. De er fulle av pågangsmot, og blir kreative når det gjelder å finne gode eksponeringsoppgaver for å jage bort «OCD-monsteret».
«Når barn eller ungdom først knekker koden, blir de gjerne veldig motiverte for å gjøre den jobben de selv må gjøre ».
– Vi har jo også foreldrene å spille på lag med i prosessen. Deres handlinger kan være med på å enten bygge oppunder, eller bekjempe OCDen, så det er viktig å få dem til å forstå hvordan de kan bidra på en konstruktiv måte. Det at foreldrene får en forståelse av hva som opprettholder lidelsen kan i seg selv være til stor hjelp for barna, ettersom det kan være mye irritasjon og frustrasjon inne i bildet når barnet gjør ting som kan oppfattes som unødvendige eller tullete, avslutter Eriksen som sammen med sitt team har bidratt til en bedre hverdag for mange barn og unge, og deres foreldre.}