Aaron T. Beck blir av mange regnet som den kognitive terapiens far, og i 1964 hadde han lagt fundamentet for denne nye psykoterapeutiske tilnærmingen.


Noen år tidligere arbeidet han som psykoanalytiker. På slutten av 1950-tallet startet han forskning innen det psykoanalytiske feltet. Han skulle teste Freuds psykoanalytiske hypotese fra 1946; postulatet om at depresjon er retroflektert sinne, dvs. manifestering av fiendtlighet som pasienten retter mot seg selv. I god freudiansk ånd, der drømmene var oppfattet som kongeveien til det ubevisste, ville Beck forske nettopp på drømmene og måle fiendtlighet i disse.

Beck fikk seg noen overraskelser; drømmene avspeilte ikke det introverterte sinne som skulle ligge til grunn for den depressive tilstanden. Drømmene reflekterte de samme tankene som kunne avdekkes i våken tilstand, de automatiske tankene som gjennomgående var selvkritiske og negative. Han konkluderte med at drømmene kun reflekterte en negativ fordreining av virkeligheten, og at innholdet i dem ikke gav støtte til Freuds hypotese.

I samme periode drev han psykoanalyse med pasienter på benk, og fikk pasienten M til behandling for depresjon. I tråd med formell psykoanalyse skulle M rapportere alt som kom opp i sinnet. Gjennom denne frie assosiasjon fremkom det mye sinne, men M rapporterte også en annen tankestrøm parallelt med tankene som ble uttrykt gjennom den frie assosiasjonen. Denne tankestrømmen besto av devaluerende tanker om ham selv.

Ut ifra denne observasjonen formulerte Beck hypotesen om at skyldfølelsen ikke var direkte aktivert av sinne, men at sinne førte til selvkritiske tanker som igjen førte til skyld. Denne andre tankestrømmen kalte Beck for automatiske tanker. Han registrerte at også andre pasienter hadde et bakteppe av tanker under terapien, og kom fram til at deprimerte pasienters tankevirksomhet er preget av den negative kognitive triade, dvs de har et negativt syn på seg selv; på sin personlige verden og på sin fremtid. De ser alt som gjennom sotet glass.

Beck erfarte at rekonstruksjon av barndomserfaringer og tolkninger av ubevisste konflikter ikke var nødvendig. Dette i motsetning til i psykoanalysen der kjernen i pasientens lidelse oppfattes som en intrapsykisk konflikt med utgangspunkt i en uløst konfliktfylt relasjon til tidligere sentral omsorgsperson, der de sentral metodene er fri assosiasjon og tolkning av overføring og motstand. Beck erfarte at det var langt mer effektivt hvis han fikk pasientene engasjert i å reflektere over de negative tolkningene, og deretter viste dem hvordan de kunne realitetsteste antagelsene. Beck registrerte at det var mønstre av tankefeil som gikk igjen. Det var avgjørende å få pasientene til å skifte tenkningen fra å være absolutt til å bli spørrende.

Samarbeidende utforsking ble sentralt i behandlingen, men Beck understrekte også andre viktige elementer i terapien som agenda, tilbakemelding og hjemmearbeid. Dette ble utgangspunktet for den videre omfattende forskning som Beck gjorde for å dokumentere sine teoretiske antagelser, og kognitiv terapi ble forløst som en psykoterapi der det teoretiske grunnlaget og behandlingsmetodenes effekt var dokumentert. Det står i sterk kontrast til psykoanalysen der tilsvarende dokumentasjon var temmelig sparsom.

Når det kognitive terapis historie omtales, vil jeg også nevne Albert Ellis. På begynnelsen av 1950-tallet utviklet han Rational Emotive Behavior Therapy som har likhetspunkter med kognitiv terapi. I motsetning til Beck vektla imidlertid ikke Ellis forskning i sitt arbeid.

FORSKNING OG DOKUMENTASJON
Beck har utviklet flere nyttige instrumenter som the Beck Depression Inventory, Anxiety Inventory, Hopelesness Scale, Suicide Intent Scale og Cognitive Insight Scale. Han har arbeidet mye med selvmordsforebygging, og vist at grad av håpløshet er en bedre prediktor for suicid enn grad av klinisk depresjon, samt at håpløshet responderer godt på kognitiv terapi.

Becks vektlegging av forskning og dokumentasjon har preget den videre utviklingen av kognitiv terapi. Nye modeller har blitt fulgt opp av omfattende forskning. Det er interessant at det nå også foreligger studier med funksjonell hjerneavbildning (fMRI, PET, SPECT) der det vises forandringer i hjernen etter psykoterapi, deriblant kognitiv atferdsterapi (CBT). Ved tvangslidelse er det funn som tilsier at både CBT og medikamenter normaliserer hyperaktivitet i striato-thalamiske-orbitofrontale baner. Ved depresjon kan det se ut til at CBT og medisiner fungerer forskjellig. CBT gir nedsatt aktivitet i prefrontal cortex (PFC) og økt aktivitet i de limbiske områder, og kan ha en "top-down" effekt, mens antidepressiva gir økt aktivitet i PFC og redusert aktivitet i de limbiske områder, og kan ha en "bottom-up" effekt. Her er det imidlertid nødvendig med betydelig mer forskning før det kan trekkes sikre konklusjoner.

Referanser
Aaron T. Beck. Cognitive Therapy of Depression. A Personal Reflection. The Malcolm Millar Lecture in Psychotherapy 1988. University of Aberdeen. Scottish Cultural Press 1993.

Linden DE. (2206) How psychotherapy changes the brain - the contribution of functional neuroimaging. Mol Psychiatry 11(6): 528-38

Roffman JL, Marci CD, Glick DM, Dougherty DD, Rauch SL, (2005) Neuroimaging and the functional neuroanatomy of psychotherapy. Psychol Med, 35 (10): 1385-98


Utdrag fra "Aaron T. Beck og The Beck Institute", Tidsskrift for Kognitiv Terapi 2006, nr. 4, årgang 7.

Margaretha Dramsdahl