Hovedtema på årets inspirasjonskonferanse er som kjent søvn. Håvard Kallestad kommer for å holde en workshop om å bruke kronoterapi i behandlingen av alvorlige syke pasienter.

Det er stor etterspørsel etter medikamentfrie behandlingstilbud for alvorlig psykisk syke pasienter. På Trondheim Sleep and Chronobiology Research Group (SACR), ved NTNU, der forsker Håvard Kallestad er leder, tar de i bruk kronoterapi. Dette skal Kallestad fortelle mer om på sin workshop på den første dagen av inspirasjonskonferansen 2021, altså 28. oktober. Vi har tatt en prat med ham for å få en liten snikkikk.

Kronoterapi

– Kronoterapi er ulike medikamentfrie tiltak der man manipulerer våken- og søvnrytmen til pasienten for å oppnå en terapeutisk effekt. Dette er spesielt aktuelt ved affektive lidelser, forklarer Kallestad. Fysiologiske prosesser som søvn, våkenhet, lys og mørke må jo kunne sies å være noe av det mest grunnleggende og «eldste» i vår menneskelige bevissthet, men likevel er dette et felt som først i det siste har blitt viet mer oppmerksomhet i terapeutisk sammenheng. – Vi har lenge visst om noen av disse effektene, slår Kallestad fast. – At søvndeprivasjon kunne gi gode effekter på pasienter med alvorlige depresjoner, ble for eksempel observerte allerede i etterkrigstiden. Likevel må man vel kunne si at dette fagfeltet ikke har fått den største oppmerksomheten i ti-årene som har gått siden, men nå ser det ut til at de er i ferd med å få en renessanse.

Lys og mørke

Innenfor feltet kronoterapi finnes flere ulike mulige tiltak. – Lysterapi er kanskje det mest kjente, og dessuten det best dokumenterte tiltaket. Det mest overraskende med akkurat lysterapi, er kanskje at det ikke blir tatt mer i bruk enn det det er, mener Kallestad. – Mørketerapi derimot, er mindre kjent, men har også vært i bruk i enkelte tilfeller siden slutten av 90-tallet, da særlig i forbindelse med enkelte varianter av bipolar lidelse. Akkurat dette er et felt det forskes mye på for tiden, blant annet vurderer man noe om mørketerapi trenger å involvere fullstendig mørke, eller om det egentlig først og fremst er snakk om fravær av blått lys.

Søvn

En annen side av kronoterapi, er det som innebærer styring av søvn, våkenhet og døgnrytme. – Blant annet har man sett at et døgns søvndeprivasjon har gitt raske lettelser i symptomer til alvorlige deprimerte pasienter. Ulempen med det er selvfølgelig at effekten forsvinner etter en natts søvn, men de siste årene har man kommet fram til ulike metoder der man kan forsterke og forlenge effekten av en slik styring. Dette vil bli grundig dekket på workshopen på inspirasjonskonferansen, forsikrer Kallestad.

Mer forskning

For tiden foregår mye forskning på disse feltene. Noe av det man ønsker å finne ut av er selvfølgelig hvordan og hvorfor kronoterapeutiske tiltak fungerer. – Hvis man kan klare å finne ut hvordan dette virker på pasienten, kan man kanskje også finne ut hva det er som opprettholder for eksempel depresjonen, og det er klart at det hadde vært veldig interessant, fastslår Kallestad. – Vi ønsker også å se nærmere på hvilke pasienter som har stor nytte av som slike tiltak, da det for eksempel er store individuelle forskjeller på hvor sterk påvirkning lys og mørke har på pasienter.

For å høre mer om de ulike tiltakene i kronoterapi og forskningen bak, meld deg på til Håvard Kallestads workshop «Kronoterapi. Bruk av kunnskap om det cirkadianske systemet til å lage intervensjoner som påvirker den biologiske klokken for å gi effekter på (alvorlig) psykisk lidelse», på den første dagen av Inspirasjonskonferansen 2021, altså 28. oktober. Se her for mer informasjon om program og påmelding til konferansen.

Rask psykisk helsehjelp vokser stadig i Norge. Nylig vant NFKT anbudet med å fortsette utdannelsen av nye RPH-team i fem nye år, men på veien fra skolebenken til operativ hverdag får kandidatene hjelp av NAPHA.

– Helt siden den spede starten med pilotprosjektet i 2012, har antallet RPH-team spredt over hele landet økt jevnt og trutt. Absolutt alle teamene som har startet opp i løpet av de snart 10–årene er fortsatt i drift. Et så stort prosjekt over så lang tid, helt uten frafall, må i seg selv kunne sies å være en suksess, hevder Trond Asmussen fra NAPHA.

En støttende rolle

NAPHA er godt kjent for alle de nå rundt 55 kommunene og bydelene i Norge som har RPH-tjenester, men deres rolle i RPH-prosjektet er kanskje mindre kjent utenfor. – NAPHAs oppdrag er å gi implementeringsstøtte til RPH-teamene, forklarer Asmussen. – Vi skal kort sagt hjelpe teamene fra skolebenken og over i operativ hverdag. Vi er ikke involvert i det fagkliniske i utdanningen, men ser heller på hvordan vi kan bidra til å planlegge og organisere inn i kommunen, samt å støtte og veilede i det praktiske arbeidet når teamene er oppe og står. I større og større grad har vi nå også en koordineringsrolle mellom selve utdanningen, som er bærebjelken i RPH-prosjektet, og Helsedirektoratet. Vi bidrar til at alle sammen kan spille ball for å gjøre hverandre gode.

En suksess

RPH- prosjektet og den tilhørende tilskuddsordningen til Helsedirektoratet, må kunne sies å være en suksess. – Ordningen ble evaluert i 2016, og dessuten ved en randomisert kontrollert studie i 2018. Begge undersøkelsene ga det samme svaret, nemlig at seks av ti av de som henvender seg til RPH, blir friske uten å måtte gå videre i systemet. I tillegg viste 2018-studien at RPH-behandling gir dobbelt så god effekt som annen, vanlig oppfølging og behandling i kommunene, og derfor vil være et godt bidrag og gi en kvalitetsøkning til det eksisterende tjenestetilbudet i kommunene. Dette er svært gode nyheter ettersom denne pasientgruppen, de med lettere psykiske lidelser, tradisjonelt ikke har hatt et godt tilbud i kommunehelsetjenesten. Vi ser også at vi helt siden starten har hatt langt større søkning enn hva det har vært vedtatt støtte til. Dersom alle som har søkt hadde fått tilskudd, ville vi så langt hatt mellom 120 og 150 RPH-team. I tillegg til at utdanningen og tilskuddsordningen har muliggjort organiseringen av RPH-team i kommunehelsetjenesten, har det også bidratt til et betydelig kompetanseløft i de kommunene som har fått delta. Vi håper nå at en ny utdanningsordning vil gi flere kommuner mulighet til å utdanne seg for å starte opp med RPH

Fortsatt utfordringer

Fra og med i år har tilskuddsordningen til Helsedirektoratet endret form, og det er nå snakk om et mer rent utdanningstilskudd, og ikke støtte til å opprette teamene i det daglige arbeidet i kommunen. – Dette er bra fordi vi får mulighet til å utdanne flere, men det er selvfølgelig også en utfordring fordi at det da blir opp til den enkelte kommune å dekke kostnadene ved opprettelsen av et slikt team i den operative tjenesten. Det er også utfordrende for mange kommuner å få tak i riktig og tilstrekkelig kompetanse. I tillegg har vi så langt snakket om opprettelsen av teamet i seg selv, men ikke sett så mye på kapasiteten til det enkelte team. Et RPH-team består i utgangspunktet av fire og en halv stilling, noe som tilsier en tenkt kapasitet på å behandle ca. 450 personer, noe som statistisk skulle tilsi en populasjon på rundt 20.000 innbyggere. I store kommuner, og i byer, særlig der det ikke er etablert team i bydeler, er dette altfor lite. Hele poenget med konseptet er jo at innbyggerne skal få rask hjelp når de trenger det, og da blir det en utfordring når listene fylles opp langt raskere enn man klarer å ta unna.

Store mål

Utfordringene til tross, rask psykisk helsehjelp som tilbud fortsetter å vokse. – Det er et stykke igjen før vi kan kalle det en nasjonal implementering, medgir Asmussen. – Målet er å ha et tjenestetilbud i 250 kommuner, og vi ønsker selvfølgelig også at vi kan komme dit hen at vi har tilstrekkelig kapasitet, også i kommuner med mange innbyggere. Vi jobber imidlertid videre, og større kapasitet på utdanningen, som vi nå får, er absolutt et viktig bidrag. I tillegg jobber vi nå med tiltak som interkommunale samarbeid, bedre og mer effektive systemer for erfaringsutveksling mellom teamene, og forhåpentligvis også en fremtidig veilederordning. Vi er i hvert fall ikke i tvil om at rask psykisk helsehjelp er veien å gå.

I året som har gått har vi stadig måttet finne nye, kreative digitale løsninger. Men hva da når hele formålet er å treffes for å gjøre fysisk aktivitet sammen?

På enhet for kognitiv gruppeterapi ved Moss DPS, kjører de til vanlig et fireukers gruppebehandlingsopplegg for pasienter med depresjon. De er ikke de eneste som gjør det, og her som overalt ellers, har gruppesesjonene foregått digitalt i store deler av året som har gått. De har likevel en ekstra utfordring.

Viktig med fysisk aktivitet

– En vesentlig del av depresjonsbehandlingen vår er at vi samles til fysisk trening, forteller Alexander Hoel som er psykomotorisk fysioterapeut og kognitiv terapeut ved enheten. – Forskning viser at jevnlig fysisk trening har en rekke effekter på angst, depresjonssymptomer, sosial fungering og søvn. Årsakene antas å komme av både den gunstige kjemiske effekten vi oppnår i hjernen når vi bruker muskelscellene, og treningens bidrag til å skape klare rammer og god struktur i hverdagen, samt at trening er en god mulighet til å få inn en sosial sammenheng. I tillegg er treningen en arena der vi kan få inn mye god terapi. Vi legger bevisst inn ting som atferdseksperimenter, eksponeringsøvelser og revurdering av kognisjoner i forbindelse med øktene.

Gjorde det fysiske digitalt

Det var med andre ord gode grunner til at enheten nødig ville gi slipp på de daglige treningsøktene med depresjonsgruppene. – Vi har tidligere møttes til trening i treningsrommet på DPSet en time, mandag til fredag, alle de fire ukene behandlingsopplegget har gått over. Når så pandemien gjorde det umulig å fortsette med treningen på denne måten, flyttet vi øktene ut og over på digitale flater, forklarer Hoel. Pasientene tar altså med seg telefonen, nettbrettet eller PC-en, og finner et sted utendørs, enten det er i hagen eller i skogen, og logger seg inn på det digitale møterommet i Whereby for å trene sammen.

Lavterskel trening

Fysisk aktivitet bidrar selvfølgelig til en mer kompleks setting enn om de «bare» hadde jobbet med samtaler, men teamet her har tatt utfordringen på strak arm. – Det er selvfølgelig stor variasjon i funksjonsnivå og treningserfaring hos pasientene, men det er ikke alle oss i teamet som er i den beste formen heller, ler Marianne Hovinbøle som er sykepleier og kognitiv terapeut. – Det tenker jeg imidlertid bare er fint. Det viser at alle kan være med å trene og ha glede av det. Hadde alle vi vært i toppform, kunne det vært mer avskrekkende for enkelte av pasientene. – Vi opplever også en enorm raushet innad i gruppen, skyter sykepleier og kognitiv terapeut Marianne Alshus inn. – Vi har for eksempel aldri opplevd noen tilfeller der de med mer treningserfaring blant pasientene har vist noen tegn til å være oppgitt over de som ikke er like gode. – Vi begynner med helt grunnleggende øvelser, og så er det ulikt hvor fort de forskjellige går fram derfra, eller hvor avanserte øvelser de gjør etter hvert, forteller Hoel som også er opptatt av at det skal være mye lek og glede i treningsøktene deres. – Etter hvert trekker vi pasientene mer inn, og lar dem ta regien, forklarer ergoterapeut og kognitiv terapeut Mona Tandberg-Østling. – Forrige uke kom for eksempel en av pasientene med forslag om at vi skulle bevege oss som ulike dyr. Gå som en bavian, hoppe som en frosk, krype som en krokodille og så videre. Jeg har sjeldent vært så støl som jeg var etter den økten, ler hun, og påpeker samtidig at øvelser som aking er strålende oppvarming for depresjonspasienter.

Fordeler og ulemper

Enheten har etter hvert fått god erfaring med å kjøre fysisk trening digitalt, og de har også gjort seg noen tanker om hvilke fordeler og ulemper dette fører med seg. – Digitalt oppmøte gjør det nok enklere for enkelte å stikke seg unna og gjemme seg bort, kanskje i situasjoner der de aller mest hadde trengt å bli utfordret på å bli sett, forklarer Alshus. – Samtidig er jo det at man kan bli sett av forbipasserende i seg selv en utfordring for mange. En annen ting man mister er dette med situasjonen rundt selve treningsøkten. Det at man kan ta tak i en person på vei inn i treningsrommet for å minne dem på metoder og tankeganger, eller oppmuntre dem litt ekstra for dagens trening. Det er også vanskeligere å gjøre korrigeringer og stille spørsmål underveis. På den annen side så slipper selvfølgelig pasientene reisevei og slike ting, så det er kanskje lettere for noen å få det til i hverdagen rent praktisk. Det at de har vært nødt til å flytte treningen utendørs året gjennom, ser de imidlertid færre utfordringer med. – Jeg tror elementene virker litt annerledes på pasientene enn det vi hadde sett for oss, mener Tandberg-Østling. – For mange blir den positive effekten enda sterkere av å være utendørs, oppleve naturen, og ta seg skikkelig ut i regn og vind. En av de morsomste treningsøktene vi hadde var i en halvmeters snø i vinter. Da ble det mye latter og glede i tillegg til treningen.

Gleder seg til å treffes

Treningen har altså blitt viktig i hverdagen for både behandlere og pasienter ved enhet for kognitiv gruppeterapi på Moss DPS. Selv om den fysiske aktiviteten har gitt en ekstra utfordring det siste året, har de aldri vært i tvil om at det var viktig å ha den med. – Vi ser at det har en god effekt underveis i behandlingen, og i tillegg er det et ganske stort antall av pasientene som melder at de har holdt på de gode treningsvanene også etter at behandlingsopplegget er avsluttet. Det er dermed ingen tvil om at vi kommer til å fortsette med dette, digitalt eller ei, men vi gleder oss veldig til å treffes igjen, innrømmer Hoel.

Mange av NFKTs medlemmer har vært innom kurslokalene vi har i Pilestredet i Oslo, like ved Bislett stadion. Snart tar vi med oss stoler, bord og kaffekanner og flytter på oss.

Siden mai i 2015 har NFKT hatt store og gode kurslokaler tilgjengelig ved Bislett i Oslo. Nå er det imidlertid sånn at hele bygget skal rives i starten av 2022, så vi må flytte ut i løpet av 2021. Derfor er vi nå på leting etter nye lokaler.

Sentralt og fleksibelt

– Vi er godt i gang med jakten på nye lokaler, og har snevret inn til et par gode alternativer, forklarer Lene Finnerud som er administrativ leder i NFKT. – Det er viktig for oss å ha en beliggenhet sentralt i Oslo-området, ikke minst for de som kommer med fly til Gardermoen. Derfor er vi opptatt av nærhet til togstasjon og andre transportmidler. Transport er imidlertid ikke det eneste aspektet som er viktige når man skal lete etter nye kurslokaler. – Vi har vært veldig fornøyde med de lokalene vi snart flytter ut av. Der har vi hatt god plass, og muligheter for grupperom og mingling så vel som et stort klasserom, påpeker Finnerud. – Dette er elementer vi ønsker å ta med oss videre, så vi har en ganske tydelig kravspesifikasjon til nye lokaler.

I innspurten

Finnerud er ikke bekymret for at de på noe tidspunkt skal bli stående uten tilgang til kurslokaler. – Nei, kurslokalene våre er aktivt brukt og veldig viktig for oss, så derfor har vi sørget for å starte prosessen med å finne et nytt sted å være i god tid. For tiden ser vi nærmere på to ulike lokaler som begge oppfyller ønskelisten vår. Vi lover å komme tilbake med mer informasjon så snart vi har tatt en avgjørelse og kan begynne å bygge om lokalene for å få det akkurat som vi ønsker, avslutter hun.