Fagutviklingsfondet: Kvalitetssikring av tilbud
Foto: Privat
På psykoseklinikken ved Nydalen DPS, får pasientene tilbud om klasseromsundervisning for å få bedre innsikt i psykisk sykdom og egen situasjon. Alle er enige om at det er et godt tilbud, men er det nyttig?
Spesialist i samfunnsmedisin og psykiatri, Grete Larsen, er enhetsleder og overlege på psykoseklinikken ved Nydalen DPS. Siden 2013 har de to ganger i året holdt kurs i kognitiv terapi for pasienter ved klinikken. – Kursene går over 10 uker, med en time hver gang, og vi har inntil 30 elever på hvert kurs. Formålet med kurset er å gi pasientene innsikt i egen situasjon, og i psykisk sykdom generelt, forteller Larsen. – Deltakerne på kurset er både psykotiske og ikke-psykotiske pasienter, og noen av dem har rusproblemer. Med andre ord representerer de et godt utsnitt av normalpopulasjonen på klinikken.
Reelt bilde
Da de fant ut at de ville gjøre en kvalitetsstudie av undervisningsopplegget, for å finne ut om det faktisk hadde nytteverdi, var det derfor viktig for Larsen av utvalget i studien skulle representere den reelle brukergruppen. – Ofte utelukkes de aller sykeste pasientene fra slike studier, fordi de er vanskelige å evaluere, og dermed blir oppfattet som et forstyrrende element for studien. Men nettopp fordi dette er en gruppe der det har vært gjort lite forskning når det gjelder behandling, var det viktig at de var med. Utvalget til studien var dermed 10 psykotiske, og 10 ikke-psykotiske pasienter, og blant var det også pasienter med rusproblematikk. Vi utelukket ingen, og de eneste kriteriene vi hadde, var at pasientene forsto norsk, og at de var i stand til å signere på samtykket til studien.
Godt likt tilbud
Man kan kanskje tro at klasseromsundervisning fremstår som et lite egnet tilbud for denne gruppen, men akkurat det har vi sett i praksis at er motsatt. – De møter opp til kurset, får sin egen pult med god plass rundt seg, og et klart løfte om at ingen kommer til å forlange at de svarer på noe. Om de ønsker å bidra ved å uttale seg, kan de selvfølgelig gjerne det, men det er ingen krav på noen måte. Vi ser at selvtilliten vokser ved situasjonen. Vi vet at pasientene liker opplegget, og vi vet også at både undervisere, behandlere og pårørende liker det. Så da vi begynte studien, var det ikke det vi ville ha bekreftet. Vi ville finne ut om det var nyttig, om det gjorde pasientene bedre, og om vi kunne få noen tanker om hvordan vi eventuelt kunne gjøre det mer nyttig, påpeker Larsen.
Avsluttet studie
I løpet av studiens gang, svarte pasientene på spørreskjema i tre runder. Det samme gjorde behandlerne til pasientene, som ikke var en del av kurset. Nå er Larsen i gang med å skrive artiklene basert på studien, men litt kan hun si om resultatene allerede nå. – Vi så at rett etter at kurset var avsluttet, utfra tilbakemeldingene fra både pasientene og behandlerne, at de som hadde vært med på kurset var blitt litt bedre. 10 uker i etterkant, derimot, kunne vi riktignok fortsatt se en effekt, men ikke tilstrekkelig til at vi kunne si at den var signifikant. Dette tenker jeg gir grunn til å tenke at vi trenger å vurdere om dette er nyttig: Hva skal vi gjøre med dette kurset og hvordan kan vi kanskje klare å gjøre det enda bedre? Vi trenger dessuten mer forskning når det gjelder behandling for de aller sykeste pasientene, fastslår Larsen.
Tekst: Aina Skoland