Utmattelse (gammel)
Vedvarende utmattelse, som også kalles fatigue, er en overveldende opplevelse av tretthet og mangel på energi. Det er et vanlig symptom ved sykdommer som kreft, revmatisk sykdom, nevrologisk sykdom, diabetes, hjerte- og karsykdom, lungesykdom, mage-tarmsykdom og kronisk utmattelsessyndrom/ME.
På denne nettsiden finner du tre opplegg for vedvarende utmattelse, to for helsepersonell og ett for de som selv sliter med utmattelse. Sistnevnte er et opplegg for veiledet selvhjelp i samarbeid med allmennpraktiserende lege og annet helsepersonell. Dessuten er det et individuelt terapeutisk opplegg for pasienter med vedvarende utmattelse, til sammen ni timer, og tilsvarende opplegg for gruppebasert kurs over seks samlinger.
Tilnærmingen er utviklet ved Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken, ved Diakonhjemmet Sykehus, for pasienter med revmatisk inflammatorisk sykdom, men har også vært prøvd ut for pasienter med andre sykdommer, som diabetes, kreftsykdom, mage-tarmsykdom, multippel sklerose, hjerte- og karlidelser og ME/kronisk utmattelsessyndrom. Informasjonshefter og annet materiell er lagt ut her på nettsiden til fri benyttelse. Tiltaket har mottatt økonomisk støtte fra ExtraStiftelsen.
Vedvarende utmattelse er, i likhet med kroniske smerter og søvnproblemer, en vanlig plage ved sammensatte lidelser. Dessuten er utmattelsesplager vanlig ved utbrenthet og overbelastning også for personer som ikke har en somatisk sykdom.
Vedvarende utmattelse er en form for tretthet som er annerledes enn den vi alle opplever etter anstrengelser. Den vanlige trettheten beskytter oss mot overanstrengelse; kroppen gir et signal om at den trenger hvile, og hvile og søvn hjelper. Ved vedvarende utmattelse hjelper ikke hvile og søvn på samme måte. Hvile lader ikke batteriene, og søvn virker ikke forfriskende. Tvert imot kan for mye hvile og passivitet for mange gjøre vondt verre ved å svekke både muskulatur og utholdenhet, motivasjon og drivkraft. Det forsterker utmattelsen ytterligere. Utfordringen blir å finne den rette balansen mellom å gjøre for mye og for lite, og å unngå energitappende svingninger mellom underaktivitet og overaktivitet.