Den terapeutiske relasjon – en forutsetning

Cory Newman var et hett navn på Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen. Han dekket mange temaer, men var kanskje særlig opptatt av den terapeutiske relasjonen.

Cory Newman fra Center for Cognitive Therapy, University of Pennsylvania, besøkte Norge for å dele sin kunnskap med deltakerne på både Veilederkonferansen og Inspirasjonskonferansen i månedsskiftet oktober/november. Han dekket flere temaer i løpet av tre intense dager. Et av dem var den terapeutiske relasjonen.

Den terapeutiske relasjonen

Newman holdt til sammen hele fem presentasjoner og workshops i løpet av de tre dagene, i tillegg til at han imponerte med sine evner på klassisk piano under festmiddagen på Inspirasjonskonferansen. En av presentasjonene dekket spesifikt temaet den terapeutiske relasjonen, men begrepet dukket også opp i flere av de andre innleggene han holdt. – Det er egentlig et tema det ikke går an å skille ut, for det er en del av alt pasientarbeid vi gjør. Når jeg likevel har holdt en presentasjon om det spesifikt her, så er det for å understreke betydningen dette har i vårt arbeid.

Bygge tillit

– Når det gjelder pasientarbeid er det ikke nødvendigvis nok at man er en snill, empatisk og lyttende person fra naturens side. Vi kan ha pasienter som for eksempel er utsatt for overgrep og omsorgssvikt, og som gjennom det har lært at det ikke lønner seg å stole på noen, minner Newman om. – En terapeutisk relasjon er kanskje den rareste sunne relasjonen som finnes. Vi vet mye om pasientene, de vet ingenting om oss. Vi vil snakke med dem, og er ivrige etter å hjelpe, mens pasientene på sin side ikke nødvendigvis verken stoler på oss, eller ønsker å snakke med oss.

Bruke styrken

Det kan ta tid å bygge opp en funksjonell og god terapeutisk relasjon. – Først og fremst må man være en rollemodell. Ikke fortell pasienten at han skal roe seg ned. Vis det, ved selv å være rolig. Også må man finne pasientens styrke, og sette pris på den. Jeg hadde en gang en pasient der jeg var dypt imponert over hans evne til å overleve. Han hadde overlevd trafikkulykker, fengsel, og flere tøffe utfordringer i livet. Når han klaget på at han fikk hjemmeoppgaver i terapien, brukte jeg det han hadde fortalt om seg selv. «Hvis jeg hadde vært utsatt for alt dette du har gått gjennom, ville jeg vært død for lengst. Jeg tror du overlever litt hjemmelekser også», kunne jeg si til ham.

Relasjonen mellom terapeut og pasient er viktig for at terapiopplevelsen skal bli en god erfaring for pasienten, men selvfølgelig er den også viktig for at terapiarbeidet skal gi et godt resultat. – Man kan sammenligne det med å ha en personlig trener. En god trener vil få deg til å svette, slite, og kanskje til og med ha det litt vondt. Men du godtar det fordi du vet det gjør at du blir sterkere. På samme måte skal vi som terapeuter utfordre pasientene våre, men uten en god relasjon i bunn vil ikke det være mulig.

Egne begrensninger

En terapeutisk relasjon består naturlig nok av to parter. – Man må ikke glemme å ta hensyn til seg selv og sin rolle, påpeker Newman. – Vi påvirker også situasjonen, og blir påvirket av den. Hvis jeg får en telefon som opprører meg fra en pasient, ringer jeg aldri opp igjen med en gang, med mindre vedkommende er suicidal. Uansett hvor mye jeg prøver å være rolig og empatisk, vil pasienten oppfatte at jeg er opprørt eller frustrert, så jeg venter til jeg har funnet roen og fått ned hjerterytmen igjen.

Selv om Newman påpeker viktigheten av å jobbe med den terapeutiske relasjonen, medgir han også at av og til går det bare ikke. – Jeg har opplevd tre saker i min karriere der det bare ikke gikk å bygge en relasjon som tilsa at terapiarbeidet var mulig. Det finnes ingen garantier, noen ganger må man gi opp, eller la andre ta over, men hvis man jobber bevisst for å bedre den terapeutiske relasjonen, øker i hvert fall muligheten for suksess.