Etter sjokket – Livet med PTSD
Nille Lauvås var på jobb som personalsjef i Kunnskapsdepartementet da bomben smalt 22.juli. I dagene etterpå var hun en del av kriseledelsen og jobbet døgnet rundt for å ta vare på andre. At hun selv kunne være en av dem som trengte hjelp, slo henne ikke.
– Det var ikke noe rart at jeg ikke sov, vi arbeidet jo døgnet rundt for å bygge opp hele departementet på nytt. Helsepersonell skulle kalles inn, og ansatte skulle følges opp. Nye PCer skulle kjøpes inn. Og telefoner. Vi hadde fasttelefoner på kontorene våre som vi ikke lenger hadde tilgang til. Nå måtte vi kjøpe mobiltelefoner til alle og lage nye telefonlister. De første dagene hadde vi ikke engang tilgang til serverne, og vi hadde mistet arkivene, resepsjonen. Alt. De ansatte i vårt departement ble plassert der det var en plass å sitte. På møterom eller på kontorer ment for halvparten så mange mennesker. Jeg reflekterte ikke over at jeg ikke sov, jeg hadde jo ikke tid til det uansett. Den akutte fasen etter angrepet passerte, men søvnproblemene vedvarte. – Ikke engang da tenkte jeg over at det var noe galt. Jeg følte ikke at jeg trengte søvn.
Da bomben smalt
Nille Lauvås forteller levende om øyeblikket da verden rundt henne forandret seg. Hun sto på kontoret sitt på jobben. I Y-blokka. Hun forteller om smellet, om lufttrykket som forplantet seg i kroppen, om kaoset rundt henne. Hun forteller også om hvordan hun ble så følelsesmessig og kroppslig nummen at hun ikke merket at hun gikk langt med en glassbit under den ene foten. Og hvordan hun tok rasjonelle avgjørelser til tross for at hun selv følte at hun ikke var tilstede. Senere så hun daglig bildet av at terroristen på avisenes forsider, i uke etter uke. På et av de hyppigst brukte bildene sto han på den andre siden av veggen og pekte i hennes retning med en pistol. Han så ikke henne, da, og hun så ikke ham, men kroppen hennes gjenkjente situasjonen i bildet hver gang, og reagerte.
Ble syk
En måned etter den grufulle dagen ble de ansatte i departementet innkalt for screening for hørselsskader og posttraumatiske stressreaksjoner. – Jeg skåret akkurat på grensen til posttraumatisk stresslidelse, og fikk tilbud om behandling, hvis jeg ville. Jeg fnøs. Jeg var da ikke syk. Siden gikk det stadig dårligere. – Jeg mistet konsentrasjonen, jeg mistet arbeidsevnen, og arbeidsgleden. Til slutt brøt jeg sammen og ble fullt sykemeldt, men bare for en kort periode. Jeg jobbet et halvt år på gradert sykemelding før jeg var tilbake på jobb for fullt.
Psykoedukasjon
Likevel var det ikke før enda en lang stund senere at hun fikk terapi. – Jeg hadde en veldig flink terapeut. Hun brukte mesteparten av tiden på psykoedukasjon. På å forklare meg at tiden som var gått, tross alt var en kort stund. Og på å få meg til å forstå hva det var som fortsatt skjedde inni hodet mitt. Få meg til å skjønne hvorfor kroppen reagerte på triggere, som på bildet av Anders Behring Breivik med pistolen pekende i min retning på den andre siden av veggen. Senere har jeg, som en del av eksponeringsterapien, sett på bildet igjen og igjen. Nå er det bare et bilde for meg, og kroppen reagerer ikke lenger.
Frisk
Nille Lauvås anser seg i dag som frisk. – Jeg kan fortsatt merke at kroppen reagerer på enkelte triggere, som smellene fra fyrverkeri, men nå vet jeg hva det er, og vet at det vil gå over i løpet av noen minutter.
Nille Lauvås har samlet erfaringene fra tiden etter 22.juli i boken «Etter sjokket», den første norske boken om PTSD skrevet for traumatiserte mennesker og deres pårørende. Boken skrev hun sammen med psykolog Rolf Marvin Bøe. Hun har også holdt mange foredrag om sin opplevelse av PTSD, og veien tilbake, og hun er aktiv i foreninger som Landsforeningen for PTSD i Norge.