Fagutviklingsfondet: Onde hekser og gode feer

Tine Ludviksen og datteren hennes har hatt mange gode samtaler om heksetanker og fe-tanker. Foto: Marte Mølstre

En fem-årings sorgprosess ledet til gode samtaler om og med hekser og feer. Sånt kan det bli bok av. Fastlege og spesialist i allmennmedisin, Tine Ludviksen, har fått støtte fra Fagutviklingsfondet til NFKT.

– Da datteren min var fem år, mistet hun faren sin brått og uventet, forteller Tine Ludviksen som er fastlege på Innstranda legesenter i Bodø. Datteren hadde en normal sorgprosess, men som en del av den gikk hun gjennom mye katastrofetanker og var redd for å miste moren eller andre hun var glad i.

Den onde heksa

– Det var ganske tøft å se datteren min endre seg fra å være en trygg og glad jente til å nærmest være redd for «alt» på veldig kort tid. Derfor tok jeg kontakt med en slektning som jobber på BUP. Hun fortalte om psykologisk førstehjelp med grønne og røde tanker. Ludviksen satte seg inn i dette, og tok det med hjem til datteren. Gradvis utviklet de en samtale der disse tankene ble omsatt til et konsept som var lettere for fem-åringen å forholde seg til. – Jeg er usikker på om det var hun eller jeg som introduserte heksa og feen, men hun begynte i hvert fall selv å male ut et bilde om at det var en heks som flyttet inn i hodet hennes da faren døde. Heksen var slem og skremte henne. Hvis jeg var noen minutter for sen til å hente henne i barnehagen, kunne heksa fortelle henne at jeg nok hadde kræsjet bilen og dødd. Hvis en slektning ikke svarte på telefonen, mente heksa at det var fordi det hadde skjedd noe grusomt med henne. Hver dag kunne hun sette seg ned å fortelle om hvordan dagen hadde vært, og hva heksa hadde gjort.

Den løgnaktige heksa

Når tankene var gjort så håndfaste og uttalte som de ble med denne heksefiguren, kunne Ludviksen begynne arbeidet med å hjelpe datteren til å håndtere det vonde. – Vi snakket om hvorvidt heksa alltid snakket sant, og om hun måtte høre på henne. Jenta var helt med på dette, og etter hvert begynte hun å si at hun hadde satt en lapp over munnen til heksa, og at hun lo av heksa når hun sa noe som ikke var sant.

Den gode feen

Den onde heksa hadde selvfølgelig også en motsats; den gode feen. – Den gode feen var mild og rasjonell, og fortalte at mamma kanskje ble forsinket i trafikken, eller at denne slektningen kanskje ikke kunne svare i telefonen fordi hun var på trening. Etter en stund fikk den onde heksa mindre og mindre betydning, og til slutt fortalte datteren at heksa var blitt veldig liten og at hun bare kunne hviske.

Blir til bok

– Nå er datteren min 11 år, men vi bruker fortsatt begrepene som heksetanker og fetanker, ler Ludviksen. For tiden går Ludviksen selv rundt med hodet fullt av hekser og feer, da hun ønsker å bruke erfaringene fra den perioden til å hjelpe andre. – Etter denne opplevelsen tok jeg utdannelse i kognitiv terapi, og satte meg enda mer inn i tankeprosessene. Nå vil jeg bruke alt dette til å lage en bok. Den skal være for barn som går gjennom en form for vanskelig prosess, men også til inspirasjon for voksne som trenger hjelp til å åpne opp for denne typen samtaler.