Fra barn til voksen

Neeta Myrseth Parmar er kursleder på Trinn 1 i bydel Søndre Nordstrand i Oslo

I Søndre Nordstrand bydel i Oslo, samarbeider helsesykepleiere og NAV- ansatte om en utdanning i kognitiv terapi. Det åpner for mange spennende diskusjoner.

Av og til får NFKT forespørsel om å avholde egne utdanninger for lukkede grupper. Det var også tilfellet da bydel Søndre Nordstrand i Oslo i fjor henvendte seg med et ønske om å sette opp en utdanning for helsesykepleierne som jobbet med barne- og ungdomsskolene i bydelen. Imidlertid hadde de ikke tilstrekkelig mange helsesykepleiere i bydelen til å fylle opp et eget kurs. Løsningen ble å invitere inn ansatte ved NAV som jobber med psykisk helse i form av å hjelpe tidligere innlagte med psykiske lidelser, som for eksempel psykose, med å finne veien tilbake til arbeidslivet.

To sider av samme sak

Kursleder for denne gruppen er Neeta Myrseth Parmar, undervisningsleder i NFKT. Hun medgir at sammensetningen av gruppen fremsto som noe utfordrende til å begynne med. – Deltakerne representerer jo to tilsynelatende vidt forskjellige grupper, som retter seg mot veldig ulike pasientgrupper, sier hun – men på en måte kan man jo si at de representerer to sider av samme sak. Vi ønsker jo å jobbe for at barn og unge skal vokse opp til å bli voksne med god psykisk helse, som deltar i arbeidslivet. Samtidig er det jo sånn at deltagerne på utdanningen hver for seg er eksperter på sine felt og sine målgrupper. Min oppgave blir å tilføre kognitiv terapi som et verktøy for dem i arbeidshverdagen, og så må vi jobbe for at de hver på sin måte må gjøre innholdet i utdanningen til “sitt”.

Noen likheter

På trinn 1-utdanningen er naturlig nok de grunnleggende kognitive modellene, som for eksempel den kognitive diamanten, ABC-modellen, og hjelpehånden fra psykologisk førstehjelp, sentrale på samlingene. – Det finnes også en del likheter i tilnærmingen til det å jobbe med barn og unge på den ene siden, og psykosepasienter på den andre. Blant annet er det i begge tilfeller fokus på de enkle og lettfattelige modellene. For det andre er begge grupper ofte best tjent med korte og effektive terapitimer, så det gir mening å fordype seg i dette på utdanningen.

Spennende diskusjoner

Når Myrseth Parmar setter opp grupper og “buddyer” på denne utdanningen, kobler hun fortrinnsvis ansatte fra samme felt for at de skal få øve seg spesifikt på ting som er relevante i deres egen hverdag. Likevel tror hun at samtalen på tvers av faggruppene kan ha mye for seg. – Nå har vi bare hatt én samling så langt på dette kullet, men jeg ser fram til mange spennende diskusjoner i plenum, og jeg tror vi har mye å lære av hverandre på tvers av pasientgrupper og arbeidshverdag, mener hun.