27.09.2018

Hva virker for hvem, og hvordan?

Det er viktigere å spørre hva som virker for hvem, og hvordan, enn hvilken terapiform som er best, hevder Jan Ivar Røssberg. På veilederkonferansen 1. november, vil han utdype nettopp dette.

– Konkurransen og «knivingen» mellom ulike terapiformer fører ofte til at vi hyper opp behandlingsformene vi selv er mest interessert i, formaner Røssberg. Han er professor i psykiatri ved Universitet i Oslo og overlege ved Seksjon for behandlingsforskning ved Oslo universitetssykehus, og vet hva han snakker om. – Ser vi heller på spørsmålet; Hva som virker for hvem, og hvordan, kan det fungere som en vaksine mot denne «knivingen». Det er nå en gang sånn at vi vet at det ikke finnes én eneste behandling eller terapiform som fungerer perfekt og gjør alle friske. I mer enn 40 år har spørsmålet hva som virker for hvem og hvordan, opptatt oss. Nå er det på nytt i vinden, blant annet fordi vi er opptatt av persontilpasset og individtilpasset behandling i alle deler av helsevesenet. I tillegg har vi nå også bedre statistikk og metoder enn noen gang tidligere, og det kan hjelpe oss til å svare på dette spørsmålet.

Valg på individnivå

Røssberg er travelt opptatt med å gjøre studier nettopp rundt spørsmålet om hva slags terapi som fungerer for hvem. – Jeg tror, og håper, at 40 år fram i tid vil det fungere mer sånn at når en pasient kommer inn, vil han eller hun først bli tatt i mot med en inntakssamtale. Så vil man vurdere faktorer som alder, kjønn, antall depressive episoder, andre eventuelle diagnoser og så videre. Ut fra dette vil man da kunne velge om pasienten skal gå videre med for eksempel kognitiv terapi eller psykodynamisk terapi. Det er ingen som tror på at en bestemt terapiform er den absolutt beste for alle, og vi vet at hvis vi klarer å matche riktig pasient med riktig terapiform, på individuelt nivå, vil resultatet bli veldig mye bedre.

Pasienten er viktigst

Selv er Røssberg en ivrig kognitiv terapeut, men han er altså likevel opptatt av at ingen terapiretning bør anse seg selv som overlegen. Han er også akkurat ferdig med en studie om kognitiv terapi hos personer i tidlige psykosefaser, og er godt i gang med en stor studie, Mechanisms Of change in Psychotherapy (MOP-studien) – som undersøker virkningsmekanismer av psykoterapi hos personer som sliter med alvorlig depresjon. I foredraget på veilederkonferansen vil han ta utgangspunkt i begge disse studiene. – I MOP-studien er det et samarbeid mellom ulike terapeutiske retninger hvor man håper at resultatet kan bidra til å tilpasse psykoterapien til den enkelte. Det viktige er jo hvordan man best kan hjelpe den enkelte pasient.

Mer samarbeid

Et av aspektene Røssberg liker aller best med kognitiv terapi, er at den åpner for tilbakemeldinger fra pasienten om hva som fungerer og ikke. – Det er viktig å skape en kultur der det også er greit å komme med tilbakemeldinger om hva som ikke fungerer for den enkelte. Det burde gjennomsyre hele det psykiske helsefeltet, mener Røssberg. – På den måten kan man spisse behandlingen til å bli noe som hjelper den enkelte pasient best mulig. Om man har litt mindre tette skott mellom behandlingsretningene, vil det også være lettere å åpne seg for tanken om at nettopp denne pasienten kunne hatt godt av en annen type behandling eller terapeut. Det burde ikke være umulig å sende en pasient mellom kognitiv terapi og psykodynamisk terapi, men det er klart at det aller beste ville ha vært om vi kunne vært i stand til å velge riktig for den enkelte pasient helt fra start, avslutter Røssberg.

Tilbake til topp