Kognitiv miljøterapi på ungdomsinstitusjon

På en av workshopene på Inspirasjonskonferansen til høsten, vil Marit Lie Singsaas ta for seg de miljøterapeutiske mulighetene i endringsarbeid med ungdom.

Marit Lie Singsaas er spesialutdannet barnevernspedagog og jobber som miljøterapeut med en fagkoordinatorrolle på Karienborg ungdomsheim i Levanger. Hun var også den første godkjente veilederen i kognitiv terapi med bakgrunn i kognitiv miljøterapi.

– Karienborg er en døgninstitusjon med plass til seks ungdommer i alderen 12 til 18 år, inkludert en hybel til selvstendighetstrening, forklarer Singsaas. – De kommer hit som et frivillig hjelpetiltak i form av plassering utenfor hjemmet, eller som omsorgsovertakelse. Det varierer veldig hvor lenge ungdommene er her, men jeg vil si at snittet er på ett til to år. Herfra flytter noen hjem igjen, og noen videre til hybel eller fosterfamilie.

Felles forståelse

På Karienborg har alle de fast ansatte utdanning i kognitiv miljøterapi, og oppfølging og opplæring av nyansatte er tett. – Noen av ungdommene har individuelle samtaler, men det er ikke alle som er motivert for det. Da blir det ekstra viktig at vi bruker hverdagen og hverdagssituasjoner til å jobbe med endringsarbeidet disse ungdommene trenger. Vi jobber etter en helhetsmodell, og har med oss de kognitive prinsippene og modellene i bakhodet hele tiden. Noen av ungdommene her har diagnoser, andre har ikke nødvendigvis det, men fellesnevneren er at vi snakker om komplekse saker. Derfor bruker vi gjerne de mer generelle modellene, som for eksempel den kognitive diamanten, og så toner vi heller ned de mer lidelsesspesifikke modellene.

Hverdagssituasjoner

Målet er at ungdommen skal lære litt om seg selv, og for å oppnå det er det altså hverdagen som gjelder. – Vi sitter ikke så mye på samtalerommet, men beveger oss heller rundt i samfunnet. For eksempel kan vi ta med ungdommen på et kjøpesenter, noe de kanskje vegrer seg for om de synes det er ubehagelig med mange folk. Så bruker vi den situasjonen til å snakke om det, og gjør forskjellige atferdseksperimenter ut fra hva vi trenger å jobbe med.

Individuell behandling

Når man er tett på ungdommen i så lang tid, er det klart at man blir godt kjent. – Det gir både muligheter og utfordringer å være så tett på. Vi må evne å ha flere hatter på, og det er klart at man blir glad i dem. Det viktige er at vi makter å se hver enkelt og legge opp til en individuell behandling. Noen er kanskje kognitivt mindre modne, men samarbeidsvillige, og da tar vi utgangspunkt i det. For andre igjen kan de være kognitivt modne, men mindre samarbeidsvillige og motivert for endring. Da er arbeidet med relasjonen særlig viktig, og kanskje kommer vi ikke så mye lenger enn det. Kanskje får vi bare lagt starten for det som skal skje etter at vedkommende forlater Karienborg, men da må vi være fornøyd med det. Det er viktig å være realistisk med hva vi kan oppnå, understreker Singsaas.

Erfaringsutveksling

Da Karienborg innførte denne arbeidsmodellen i 2010 var det som en del av et pilotprosjekt, men etter hvert har flere andre ungdomsinstitusjoner kommet etter. – Til å begynne med var det et aktivt nettverk mellom lederne på de forskjellige institusjonene. Det var veldig nyttig for utveksling av erfaring. Nå klarer vi oss mest på egen hånd, men det blir fint å komme på Inspirasjonskonferansen og dele litt av erfaringene vi har gjort oss. Det er ikke sånn at jeg sitter på noen form for fasit, men jeg håper at jeg kan få i gang litt refleksjon og skape litt inspirasjon, sier Singsaas og understreker at hun selv gleder seg til Inspirasjonskonferansen.