Kognitiv terapi – folkehelse i Nepal
Hans Kristian Maridal har hatt mange turer til Nepal. Foto: Privat
Selv om debatten til tider går høyt om tilbudet innen psykisk helsevern her hjemme, er det andre land som har det verre enn oss. Mye verre. Kanskje kan kognitiv terapi bidra til bedring i helsetilbudet i fattige land?
Hans Kristian Maridal er psykiater og overlege ved klinikk for psykisk helsevern og rus i Helse Møre og Romsdal. I tillegg har han et helhjertet engasjement for arbeidet med psykisk helse i Nepal, et svært fattig land der psykisk syke tradisjonelt har fått lite eller ingen hjelp. Han tror kognitiv terapi kan bidra til å bedre situasjonen, både i Nepal og i andre fattige land. – Jeg har hatt et tett forhold til Nepal i mange år, og har vært der både som medisinstudent, på oppdrag for Helse Bergen og som voluntør for Himalpartner, forklarer Maridal. – Landet er et av verdens fattigste, og en fjerdedel av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. Noe av det som slo meg da jeg først kom dit, var hvor åpenlys mangelen på psykisk helsevern var. Det var ikke uvanlig å se åpenbart psykotiske personer i gatene. Det er dårlig med type NAV eller andre støtteordninger, så faller man utenfor med for eksempel depresjon, mister man lønn, blir ute av stand til å forsørge familien, og faller enda dypere ned i depresjonen. Når det gjelder psykisk sykdom er det en helt klar mangel både på kunnskap og tilbud. Det Maridal sier kan bekreftes med enkel statistikk. Det er dokumentert at mellom 75 og 85 prosent av psykisk syke i fattige land ikke får hjelp, og i land som for eksempel Nepal, er selvmord den vanligste dødsårsaken for kvinner i reproduktiv alder.
Spontan opplæring
Maridal kan slå fast at man heldigvis har sett en utvikling i Nepal de senere årene, og norske krefter har vært delaktig i flere prosjekter. Både Himalpartner, Forut, Norad, NTNU, Redd Barna, UIB og UIO er blant organisasjonene som er inne. Likevel er det nok av utfordringer som står igjen, mener Maridal. – Det har kommet et miljø som jobber med psykisk syke, selv om dekningen fortsatt er bekymringsverdig lav, påpeker han. Mye av hjelpen er imidlertid basert på medisinering. Terapi har så langt ikke vært et satsningsfelt, men at ønsket om å lære er stort, det kan Maridal bekrefte. – På et av mine opphold i Nepal, i 2012, fikk jeg besøk av en kognitiv terapeut jeg kjenner fra Australia. Vi har sammen tidligere undervist i kognitiv terapi for leger i Romania, og tenkte at vi kanskje kunne gjøre noe tilsvarende i Nepal. Helt spontant satte vi opp en undervisning for psykologer og LIS i psykiatri om kognitiv terapi ved depresjon. Tilbakemeldingen var fantastisk. Å få hands-on, praktisk undervisning, med mulighet til å trene på terapiteknikker heller enn å lese om det i en tekstbok, vakte oppsikt. I etterkant har vi fått flere spørsmål om flere tilsvarende kurs.
Ønsker mer utdanning
Til daglig jobber Maridal i et 4-dagers team i Molde, og er i et miljø som ikke er fremmed for innovasjon og nye initiativ. Oppmuntret av suksessen med den første runden med kurs, har Maridal fortsatt å utnytte de mulighetene han har hatt for å formidle sin kunnskap i kognitiv terapi til kollegaer i Nepal, men veien fram til målet virker fortsatt lang. – Det gir ikke mening i et land med så dårlig dekning at kun psykologer og psykiatere kan stå for terapien. Derfor gir det mening å gi opplæring i kognitiv terapi sånn at også for eksempel leger, sykepleiere og andre med kortere utdannelse kan gi hjelp. Derfor håper jeg på sikt at vi kan bygge opp et mer systematisk utdanningssystem der vi kan lære opp lokale instruktører og veiledere, og la dem selv bidra til å spre kunnskapen på en langt mer effektiv måte.
Nyttig erfaring
Maridal tenker at det også finnes et annet interessant aspekt ved erfaringene de nå gjør seg i Nepal. – Kognitiv terapi er også en god metode når det gjelder å ta opp i seg de ulike kulturforskjellene man opererer under i ulike land. Jeg håper derfor at man på sikt kan ta med oss nyttig kulturerfaring hjem til et stadig mer multikulturelt samfunn her i Norge, i tillegg til at man kan bygge kunnskap med tanke på tilsvarende fremstøt i andre fattige land. Det er jo ikke bare i Nepal vi ser disse problemene. Angst er en av de ti viktigste sykdommene i hele Asia. Også depresjon er svært utbredt, med store konsekvenser både for den enkelte og for samfunnet.
Økt forståelse og kunnskap
Parallelt med utbyggingen av helsevesenet, opplever Maridal at en annen faktor er viktig når det gjelder å få hjelpen ut til de som trenger den mest. – Vi ser at det begynner å danne seg en større forståelse for hva psykisk sykdom er i Nepal, og at det er mulig å få hjelp. Jeg har en god venn i landet som selv var alvorlig syk og innesperret i eget hus i mange år fordi ingen forsto hva som var galt med ham. De var redde for at han led av dårlig karma, onde ånder eller noe annet. Til slutt kom han på et sykehus og fikk hjelp og forsto at det han hadde var en alvorlig depresjon. Da han kom ut av det, valgte han å selv starte en organisasjon som jobber bevisst mot myndighetene for å skape forståelse for at psykisk helse er et problem man må satse på. Samtidig jobber han med å lage en god modell på hvordan behandling i Nepal kan se ut, og han driver et senter som tar inn kvinner som lever med psykisk sykdom. Etter å ha levd i en tilværelse på gaten, eller til og med innesperret i bur i flere år, får de her tilbud om medisin og samtaler, og de får kompetanse på felter som gjør at de i fremtiden kan forsørge seg selv. I dette utviklingsbildet tenker jeg at en utbredelse av kognitiv terapi som verktøykasse og behandlingsmodell, ville kunne gjort en stor forskjell for både enkeltmennesker og samfunn, påpeker Maridal, som har alle planer om å fortsette sitt engasjement i dette fattige, men vakre landet.