Kognitivt fotavtrykk – Leif Ragnar Hjorth
Foto: privat
Noen har satt tydeligere kognitive fotavtrykk etter seg enn de fleste. Én av dem er Leif Ragnar Hjorth. Han tvang seg selv til å tre inn i pensjonistenes rekker da han for tre år siden fylte 70, men det var en utfordring.
– Jeg utdannet meg som psykiater, men en periode lurte jeg på om jeg hadde gjort en feil, for jeg fikk aldri helt taket på den psykodynamiske terapien. Det hjalp sikkert ikke heller at jeg hadde en veileder som jeg syntes var helt håpløs, ler Leif Ragnar Hjorth. Han snakker med oss fra sitt idylliske småbruk i det spanske innlandet der han i disse dager steller med rosebusker og intet mindre enn 17 palmer i hagen. – Så var det min kliniske veileder som foreslo at jeg dro på et seminar om kognitiv terapi i Oxford i 1988. Jeg ble bergtatt.
På rollespill med Aaron Beck
På den tiden manglet det et miljø rundt den kognitive metoden i Norge, så løsningen for å lære mer ble å være med på det som var mulig av konferanser og foredrag utenlands. Det var i den sammenhengen han også fikk en opplevelse han omtaler som en milepæl. – Jeg var på en konferanse der selveste Aaron Beck holdt et foredrag. Da han ba om deltakere fra publikum til et rollespill på scenen, meldte jeg meg veldig frivillig. Det var en fantastisk mulighet til å se og lære av den beste der og da.
Var med fra start
Hjorth var ikke den eneste nordmannen som hadde begynt å snuse på kognitiv terapi. Over årene ble de flere og flere som møttes på konferanser rundt om i verden, som for eksempel Tore Stiles og Asle Hoffart. De begynte å snakke om at det burde vært et miljø rundt kognitiv terapi også i Norge. – Selv var jeg nokså opptatt på den tiden, og jeg er dessuten ikke så glad i styre og stell, men over et glass vin i Italia ble vi enige om at vi måtte starte en forening for kognitiv terapi, smiler Hjorth. Selv mener han at han var med fra sidelinjen, men da undervurderer han nok sin egen rolle rundt oppstarten av NFKT på begynnelsen av 90-tallet en smule. – Ja, jeg var med og utviklet opplegget til den første utdanningen som gikk av stabelen i 1996, medgir han. Dessuten var han involvert i oppstarten av veilederordningen og i den spede begynnelsen av tidsskriftet i foreningen. Han ler når han tenker tilbake på det. – Jeg satt hjemme ved kjøkkenbordet og skrev på maskin om kurs, konferanser og annen praktisk informasjon, og så kopierte vi det opp og sendte ut.
En kognitiv pioner
Det kognitive miljøet i Norge står i det hele tatt i stor takknemlighetsgjeld til Hjorth, og da ikke minst for jobben han gjorde for å få kognitiv terapi inn i varmen hos legeforeningen. – Jeg er egentlig ganske sjenert og tilbakeholden, så det var nok ikke helt logisk at det var jeg som ble utsendingen som skulle presentere kognitiv terapi i det psykodynamiske miljøet, ler han. – Jeg kom inn i Legeforeningens psykoterapiutvalg i år 2000. Da jeg først skulle legge frem mine tanker om kognitiv terapi satt min gamle veileder som gjorde at jeg var nær ved å gi opp hele psykiateryrket på første rad. Da føltes det godt å få anerkjennelse for min fremlegging i etterkant. Etter denne innsatsen ble det åpnet for at kognitiv terapi kunne være et valgfritt fag på spesialiseringen i psykiatri. I årene som har fulgt har det gledet Hjorth å se at metoden får en stadig sterkere plass.
Se helheten hos pasienten
Hjorth jobbet på Fredrikstad sykehus frem til 2005, et par år etter at han så smått hadde startet opp sin egen praksis i form av Senter for Kognitiv Terapi, og som etter hvert tok over hele arbeidsdagen hans. – Jeg har jobbet med alle typer lidelser og problemstillinger, men det jeg fordypet meg aller mest i var selvskading og pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser. På sykehuset jobbet jeg på en akuttavdeling, men i de tider fikk man ha pasientene i 3 uker. Det var utmerket tid til jobbe med KT. Jeg hadde blant annet et tre ukers program med Kognitiv terapi i individuelle samtaler og i gruppe, sammen med kreativ terapi og Fysioterapi; kroppsbevissthet. Dette fungerte godt, spesielt for de pasientene som hadde vanskelig for å ordlegge seg. Det er så viktig at vi ser helheten i disse pasientene. Det nytter ikke å sette et plaster på en pasient som har skadet seg selv, mens man formaner dem om å ikke gjøre det igjen. Eller å fortelle en pasient med alvorlig anoreksi at de må ta seg sammen og spise den gode maten som moren deres har brukt lang tid på å lage. Følelser som sult og smerte er dominerende følelser som dermed egner seg godt til å trenge bort tanker og følelser man ikke ønsker å ta innover seg. Derfor må vi, i samarbeid med pasienten, utforske hva det er som gjør at man skader seg selv eller lar være å spise. Vi må jobbe med både det mentale og det fysiologiske hos disse pasientene.
Aktiv pensjonist
Da Hjorth for tre år siden passerte 70, kom han frem til at han skulle pensjonere seg selv. Med småbruk i Spania og en lidenskap for hunder, han er blant annet sertifisert hundedommer, hadde han sett for seg at det skulle bli en travel tid. Så kom pandemien. – Det var ganske tungt, ja. Jeg som alltid har rådet andre kommende pensjonister til å ha en plan, noe å gjøre når de går av med pensjon, hadde plutselig lite å fylle dagene med. Da ble det mange turer på hundene. Siden den tid har pandemien heldigvis roet seg. Nå tilbringer han vinteren i det spanske innlandet, langt fra turistmasser og discomusikk, og sommeren hjemme i Fredrikstad. Og hundene, de er med.