Kollektiv korona-angst

Ingvard Wilhelmsen mener at vi kan se på dagens koronasituasjon som en god, kollektiv øvelse i å tåle usikkerhet og uro. Og han mener at bekymringen er på sin plass.

– Verden har alltid vært et usikkert sted, men nå får vi virkelig se det med egne øyne, sier Ingvard Wilhelmsen. Han er lege, professor emeritus ved universitetet i Bergen, spesialist i indremedisin og psykiatri, og et godt kjent navn i NFKT.

Normalt å være bekymret

På spørsmål om vi bør være bekymret i dagens situasjon, svarer han et klart ja. – Folk bekymrer seg for hva som skjer med økonomi og jobb, og det med rette. Og de lurer på om de vil bli syke, eller om besteforeldre vil bli syke. Dette er helt normale tanker, men problemet er at svaret ligger i fremtiden. «Tenk om.» «Enn hvis.» Det finnes ingen i verden som kan gi oss svar, verken når det gjelder hvor lenge dette skal vare, eller hvor mange som blir syke. Det vi derimot vet, er at det ikke vil hjelpe oss det minste å gå rundt og gruble hele dagen. Vi må tåle å leve med disse spørsmålene uten å kreve at vi får svar. Det vi opplever nå er en realitetsorientering, og på mange måter en oppdragende øvelser. Ikke minst gjelder dette barn og unge som for første gang erfarer at de ikke kan leke med venner, og at ferier og andre ting de har gledet seg til må avlyses. Vi lever jo tross alt ganske skjermede liv til vanlig, så denne situasjonen er veldig annerledes enn noe vi har opplevd før. De som ikke har et snev av angst nå, bør nok gå i terapi. Bare ikke akkurat nå, humrer Wilhelmsen.

Angsten er kollektiv

Wilhelmsen tror ikke nødvendigvis det er pasienter som lider av angst eller hypkondri som har det verst nå. – De som lever med angst til vanlig er vant til å håndtere katastrofetanker og uro. De har øvd seg lenge på det som vi andre plutselig kjenner på nå. Tvert imot kan de få en følelse av at alle andre nå endelig har fått et innblikk i hvordan det er å være dem i hverdagen. Og når det gjelder pasienter som er redde for hva slags sykdommer som kan komme til å ramme den, så er det heller ikke for deres del særlig poeng i å være redd for å få kreft nå. Nå er det korona alt dreier seg om, og igjen er dette noe de deler med alle andre. En gruppe pasienter har imidlertid tøffere vilkår nå om dagen, medgir Wilhelmsen. – Dette er nok ikke rette tiden å snakke med pasienter med tvangslidelser med fokus på renhold og bakterier, om å utfordre seg selv ved å eksponere seg for det de frykter mest. Men sånn er det jo, verden er ikke maken alltid, og dette kommer også til å gå over.

Vær medmennesker

Wilhelmsen mener at dette er en tid da kognitive terapeuter og den kognitive modellen virkelig kommer til sin rett, men likevel er mange avskåret fra å jobbe med pasienter akkurat nå. – For hver enkelts del tror jeg det er viktig å sove godt, holde seg fysisk aktiv og spise bra. Sørge for at man har det så bra som mulig, og at man er i så god form man kan være i tilfelle man blir syk. Og medmennesker kan vi alle være. Selv om vi i stor grad ikke får være sammen om dagen, går det an å ta kontakt på andre måter, ved å ta en telefon for eksempel. Med dagens teknologiske muligheter, er det egentlig ikke noen grunn til at noen skal være helt alene.

Vi trenger å vite

Og apropos telefoner, som jo også kan brukes til å lese aviser: Bør vi beskytte oss fra denne evige informasjonsstrømmen? – Nei, vi trenger informasjon. Hvordan ellers skal vi vite hva vi skal gjøre eller ikke gjøre? Da tyskerne angrep Norge i 2.verdenskrig, ble mange redde da regjeringen gikk ut og erklærte at vi var i krig. Men det betyr jo ikke at det hadde vært et alternativ for regjeringen å la være å si noe. Folket måtte få vite hva de hadde å forholde seg til. På samme måte er det når jeg snakker med hypokondere. De har kanskje lest en artikkel om kreft, og er dermed ekstra redde for å få kreft. Da spør jeg gjerne hva de tror den artikkelen har gjort for deres sannsynlighet til å utvikle ekte kreft. Svaret er selvfølgelig «ingenting overhodet». Kunnskap er ikke farlig. Tvert imot er det mangelen på kunnskap, og det at fantasien gjerne fyller ut tomrommet, som er farlig, mener Wilhelmsen. Han er mer opptatt av hva vi gjør med den kunnskapen vi får. – I en sånn situasjon som nå er det viktig å huske på at regjeringen, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet får betalt for å være katastrofetenkere, sånn at vi slipper å være det. Hver av en av oss må sørge for å få kunnskap om hva vi skal gjøre og hvordan vi kan bidra, og så får vi la andre ta seg av resten. Men det er klart at det er lurt å være bevisst på hvilke kilder man får informasjonen fra.