Mestrende barn – i praksis

Echo-studien, med RBUP og blant annet Kristin Martinsen i spissen, jobber systematisk for å utvikle og evaluere lavterskeltiltak for barn mellom åtte og tolv år som er mer engstelige og/eller triste enn andre barn. Gruppeopplegget Mestrende barn, er sentralt.

Anniken Jensen er utdannet sosionom og jobber som sosialpedagog ved Lakkegata skole i Oslo sentrum. Her har hun, i samarbeid med helsesykepleier ved skolen, gjennomført flere runder av Mestrende barn. – Vi skulle egentlig starte våren 2020, men kom ikke så langt før pandemien gjorde det veldig vanskelig å gjennomføre, så vi tok opp igjen tråden høsten 2020, forteller hun. Mestrende barn som tiltak finnes nå i flere ulike varianter, fordi forskningsgruppen bak ønsker å se på nettopp elementer som omfang av opplegget, foreldreinvolvering og så videre. På Lakkegata har de fått i oppdrag å ta for seg den «minste utgaven» av programmet. Den består av åtte ukentlige samlinger på en drøy time, og «digitale timer» som elevene skal gjennomføre mellom hver samling. – Vi har en gruppe på mellom fem og syv barn hvert semester. De er fra samme klassetrinn, men fra ulike klasser i samme gruppe.

Har trosset utfordringer

Høsten 2020 gjennomførte de den første gruppen, da med elever på sjette trinn. Våren 2021 var det tid for barna på femte trinn, men da ble Oslo-skolen igjen utfordret i pandemien. – Da møttes vi utendørs, nærmere bestemt i botanisk hage, ler Jensen. – Det ble fint, og bedre og bedre utover våren, smiler hun. – For barna var dette så godt som det eneste kontaktpunktet med skolen i en periode.

Barna støtter hverandre

Elevene som traff hverandre i botanisk hage, satte pris på gruppemøtene og ønsket at de kunne ha fortsatt da det tok slutt. Det var de ikke alene om. – Det har vi opplevd i alle rundene vi har gjort. Den faktiske effekten av opplegget mener Jensen at forskerne skal få vurdere, men selv har hun gjort seg noen meninger basert på hva hun ser i hverdagen. – Vi ser at barna i gruppen er utrolig flinke til å hjelpe hverandre underveis. De kommer med forslag til mestringsstrategier eller alternative hjelpetanker for hverandre. De idémyldrer, og blir veldig gode på å oppmuntre hverandre til å prøve nye ting, og til å gi hverandre komplimenter på det de oppnår. Det er jo dessuten gjerne sånn at de som kommer hit ofte føler at de er alene om å ha det vondt inni seg, og bare det å komme på skolen kan være en stor utfordring. I gruppen får de oppleve at andre ser dem, og at selv om andre elever kanskje kan ha helt andre måter å uttrykke det vonde de har inni seg, så kan de alle kjenne igjen hvordan man har det. Bare det å få et språk for å uttrykke hvordan man har det, kan være av stor nytte. På denne måten tenker jeg at det er sannsynlig at elevene vil trekke med seg erfaringene fra denne gruppen videre, selv om vi jo ser at også elevene som er med i gruppen, fortsatt kan ende opp i de samme situasjonene og slite med noen av de samme tingene etter at gruppen er ferdig. Det er jo ikke sånn at dette opplegget er som å svinge med tryllestaven og fikse problemene over natten. Sånn jeg opplever det får barna en bedre forståelse av seg selv, og at de blir i stand til å møte verden med en større indre ro og tro på seg selv. Jeg tror mange av disse barna kommer til å ha dette med seg i bagasjen i lang tid, og at de kommer til å huske på dette som noe viktig.

Vi følger spent med på Echo-studien, og vil oppdatere dere på den og på Mestrende barn-programmet, etter hvert som det kommer nyheter fra den kanten.