Skolevegring krever mer enn én løsning

Back 2 School-programmet skal nå testes i en større studie – med mål om å gi bedre og tidligere hjelp til elever som faller ut av skolen.

Skolevegring er kanskje ikke et stort problem i antall, men for den enkelte elev og deres pårørende, er det et problem som tar over hverdagen. Det handler ikke om latskap, men for noen barn og unge blir det rett og slett helt uoverkommelig å gå på skolen. Da er det ofte langt mer som ligger bak enn manglende motivasjon eller uro for matteprøven. – Vi har ikke noe godt tallmateriale på hvor mange som vegrer seg for skolen på et alvorlig nivå, men det er grunn til å tro at dette gjelder langt flere enn vi tror, sier Jo Magne Ingul, psykolog og spesialist i klinisk psykologi.

Sammen med kolleger fra en rekke instanser, leder han arbeidet med Back 2 School, et forskningsbasert tiltak med utspring fra universitetet i Århus, Danmark, som har som mål å hjelpe barn og unge med skolevegring tilbake til skolebenken.

Fra pilot til grundig testing

Back 2 School ble i skoleåret 2022–2023 gjennomført som en pilotstudie i åtte norske kommuner. Erfaringene herfra har gitt verdifull innsikt i hva som fungerer, og hva som bør justeres. Nå er forskerne i gang med neste fase: en videreutvikling og forbedring av tiltaket før det skal testes i en randomisert kontrollert studie (RCT) med oppstart våren 2026. – Vi har nettopp startet et forprosjekt 1. mars i år, hvor vi jobber tett med praksisfeltet for å finspisse innholdet og sikre at metodikken og oppfølgingen er så god som mulig, forteller Ingul. Den kommende RCT-studien skal måle effekten av Back 2 School sammenlignet med vanlig oppfølging i kommunene, og vil bli den første av sitt slag i Norge. Målet er å rekruttere 240 barn fra hele landet til å være med i studien.

En helhetlig tilnærming

Skolevegring er sjelden et spørsmål om bare én enkelt årsak. Derfor må tiltaket også favne bredt. Ingul forklarer at Back 2 School-programmet bygger på en kognitiv tilnærming, men at det samtidig setter sammen et helhetlig bilde av elevens situasjon. – Vi starter med en grundig kartlegging. Det handler om å forstå hva som gjør at akkurat dette barnet ikke kommer seg på skolen. Er det angst? Mobbing? Sosiale utfordringer? Når vi vet det, kan vi sammen med eleven, foreldrene og skolen lage en plan med små, realistiske mål som skaper mestring, sier han. Et mål kan i starten være så lite som å stå utenfor skoleporten. Derfra bygges trygghet og ferdigheter gradvis opp.

Støtte til både elev og skole

En viktig del av Back 2 School er oppfølgingen av skolemiljøet. – Det hjelper lite å sette inn alt fokus på å jobbe med eleven selv, hvis ikke både foreldrene og skolen samtidig blir rustet til å følge opp, sier Ingul. – Derfor samarbeider vi tett med foreldre, lærere og skoleledelse, også over tid, for å sikre at tiltakene som trengs der, faktisk blir gjennomført og opprettholdt.

Tidlig innsats er avgjørende

Et av hovedmålene med forskningsarbeidet er å kunne gripe inn tidligere, før fraværet har blitt så omfattende som 20 prosent, som er definisjonen på skolevegring. – Når vi først møter disse barna, har mange allerede sluttet å gå på skolen. Da har både de og foreldrene gjerne vært i en fortvilet situasjon over lang tid, sier Ingul. Forskerne håper at et program som Back 2 School, hvis det viser seg å være effektivt, kan bli en del av et lavterskel, tidlig intervensjonstilbud i kommunene. Det vil kunne fange opp barn tidligere i forløpet, og forhindre at problemene får utvikle seg.

Lokalt forankret samarbeid

En nøkkel i programmet er å etablere tverrfaglige team i kommunen, bestående av kompetanse innenfor psykisk helse, pedagogikk og familie. – Det gir en helhetlig tilnærming, samtidig som det skaper eierskap og kompetanse lokalt, sier Ingul. Alle teamene får opplæring og veiledning underveis, og skal i løpet av prosjektperioden samle inn systematiske data som forskerne kan analysere videre.

Mot en kunnskapsbasert løsning

Arbeidet med Back 2 School er et eksempel på hvordan forskning og praksis kan gå hånd i hånd for å finne løsninger på komplekse utfordringer. – Målet vårt er ikke bare å få barn tilbake på skolen, sier Ingul som selv har jobbet med problematikken hele yrkeskarrieren. – Det er ikke alltid vi klarer å hjelpe, men ofte gjør vi det. Da ser vi at det spiller en livsendrende rolle for dem det gjelder, både barnet eller ungdommen selv, og deres familie. Sånn sett er det en takknemlig jobb. Gjennom arbeidet vårt ønsker vi å bidra med solid kunnskap om hva som faktisk virker, og hvordan vi best kan hjelpe dem som sliter, avslutter Ingul. Den kommende RCT-studien blir et viktig steg på veien, ikke bare for forskningen, men for alle som jobber med skolefraværsproblematikken.