21.12.2018

Støttekollegaen

Foto: Privat

Øystein Melbø Christiansen har satt spor etter seg både blant kognitive terapeuter og leger. Nå omtaler han seg selv som semipensjonert psykiater.

– Jeg har stupt uti ting hele livet, men akkurat når det gjelder pensjonisttilværelsen vil jeg heller si at jeg vasser langsomt uti, sier Christiansen som rundet 70 i høst. Han hevder at han nå kun har en 30 prosent stilling som psykiater, men når han begynner å ramse opp viser det seg fort at han får dagene til å gå. – Jeg er også støttekollega i Sogn og Fjordane, veileder i kognitiv terapi for en utenlandsk sykepleier, og så er jeg mentor for åtte legestudenter. I tillegg holder jeg en del foredrag om legers helse, og så har jeg så smått begynt å studere fransk.

Foretrekker det kognitive sporet

Kanskje er det nettopp denne evnen til å kaste seg ut i ting som gjorde at han endte opp som veileder i kognitiv terapi. – Jeg var distriktslege, senere kommunelege, i mange år før jeg begynte å snuse litt på psykiatrien. Da jeg begynte på spesialiteten var det faktisk en psykoanalytiker som fikk meg inn på det kognitive sporet. Jeg hørte på hva han fortalte om sin måte å jobbe på, og dette med å sitte og lytte til folk uten å si noe virket lite fristende. Da Egil Martinsen så kom og snakket om kognitiv terapi hørtes det mye mer fornuftig ut, ler Christiansen. – Kognitiv terapi er praktisk og lettfattelig. Ikke enkelt, det vil jeg ikke si, men lett å forstå, logisk og praktisk, og du kan involvere pasienten på en helt annen måte. Nettopp derfor er det den kognitive tankegangen som har vært innfallsvinkelen min som psykiater, skjønt dette med å lytte og spørre heller enn å fortelle folk hva de skal gjøre, har vært en øvingssak for en gammel distriktslege.

Godt miljø

En annen ting Christiansen har satt pris på med å involvere seg i kognitiv terapi, har vært det gode miljøet. – Både Torkil Berge og Egil Martinsen har, som ledere av foreningen, vært opptatt av at vi skal være snille med hverandre, og det preger miljøet. Det er rom for å diskutere, og det er ingen som føler seg truet av at andre er flinke.

Brenner for legenes helse

En av Christiansens store hjertesaker opp gjennom årene har vært legers helse. – I ti år ledet jeg legeforeningens sentralutvalg for legehelse, og jeg satt fortsatt i utvalget i to år etter at jeg gikk av som leder. Støttekollega har han også være i 26 år, og han forklarer begrepet nærmere. – Det er fylkesgrupper med fire – fem leger, som er tilgjengelig for andre leger døgnet rundt om noen skulle ha behov for å snakke. Det er mange fine folk som kan ha problemer, vet du. For eksempel kan noen slite med en klagesak fra fylkeslegen, det kan være problemer med å strekke til i jobb og familie, eller andre ting. Vi lønnes av Legeforeningen for de timene vi har samtaler, og akkurat det er viktig, påpeker han. – De som kommer til oss oser av dårlig samvittighet for å ta kontakt, kanskje på odde tider. Da er det viktig å kunne påpeke at vi er lønnet, og at de ikke «stjeler» fritiden vår.

Aktivt liv

Christiansen er i ferd med å trappe ned, også fra rollen som støttekollega, og til våren har han planer om å slutte i psykiaterstillingen i Førde. Tror han. – Jeg tror det er sunt å bruke hjernen. Familie og barnebarn skal likevel få lov til å ta mere tid, seilbåten napper i fortøyningene, og så var det dette franskstudiet, da. Dessuten har jeg planer om å fortsette som mentor, og jeg håper at jeg får mere veilederoppgaver utover. Så helt klar for gyngestolen er han altså ikke.

Tilbake til topp