Fastleger, og deres bruk av kognitiv terapi

For noen år siden tok allmennlege Kristin Sundby Myhrer utdanning i kognitiv terapi, og siden har metoden vært et viktig redskap i hennes daglige virke. Nå lurer hun på om andre fastleger gjør det samme.

For å finne svaret på det har hun fått støtte fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU), samt NFKTs Fagutviklingsfond. – Opprinnelig var det Bente Askim og Sverre Lundevall, som er kursledere på NFKTs utdanninger for leger, som stilte spørsmålet, forklarer Myhrer. – Men jeg meldte meg for å svare. Jeg merker jo selv hvor aktivt jeg bruker kunnskapen jeg fikk på utdanningen, til glede for både pasienten og meg selv. Vi vet også at i én av fire konsultasjoner vi fastleger gjør, er psykiske problemer en del av samtalen. I 12 prosent av tilfellene er psykiske problemer hovedgrunnen for legebesøket. Andrelinjen har begrenset kapasitet, så i de aller fleste tilfellene må vi som fastleger selv utrede og behandle disse problemene. Ut fra dette er det ingen tvil om at det er behov for at fastlegene også har kompetanse på behandling av psykiske plager og lidelser.

De senere årene har stadig flere innenfor legestanden snust på kognitiv atferdsterapi som metode, men mange i form av dagsseminar eller lignende. – Forskning fra Storbritannia viser at det krever utdanning og øvelse av et visst omfang om det skal bli en endring i hvordan vi faktisk utfører jobben, insisterer Myhrer. – Jeg har derfor vært mest interessert i hva de rundt 250 legene som har gjennomført en ett- til toårig utdanning i kognitiv terapi har å fortelle om hverdagen etter fullført utdanning.

Hun har sendt ut spørreskjema via Legeforeningen til samtlige av legene det gjelder. – Jeg har nå fått inn spørreskjemaene med en svarprosent jeg må si meg fornøyd med. Nå jobber jeg med å bearbeide tallene og analysere resultatene så langt, før jeg går i gang med dybdeintervjuer. Selv om tallmaterialet altså ikke er ferdig bearbeidet har hun allerede nå fått en anelse om deler av resultatet. – Jeg har blant annet spurt hvordan arbeidshverdagen til legene har endret seg, og i hvor stor grad de faktisk bruker kognitiv atferdsterapi som metode, det være seg på en strukturert måte med hele modellen og setter opp konsultasjoner med det som utgangspunkt, og hvorvidt de implementerer enkelte deler av det de har lært.

Myhrer sier selv at hun ikke er spesielt overrasket over at det ser ut til at en stor andel benytter kognitiv atferdsterapi på en strukturert måte. – Det jeg kanskje er mer overrasket over er hvor mange som sier de bruker deler og elementer av modellen i andre sammenhenger. Ikke minst når det gjelder tankesettet, som det å tenke at pasienten må bidra i større grad selv. At man snakker på en annen måte og gir pasienten hjemmeoppgaver.

For oss som er nysgjerrig på resten av resultatene er det bare å smøre seg med tålmodighet, men vi i NFKT vil selvfølgelig følge saken videre.